Svar om søtningsmidler

Det finnes mange påstander om søtningsmidler, men hva sier forskningen?

En av de vanligste syndebukkene er aspartam, noe som egentlig ikke er så rart, med tanke på at aspartam var det første godkjente søtningsmiddelet og har blitt brukt siden tidlig på 80-tallet. Allerede fra starten begynte spekulasjoner om aspartams potensielle farer å sirkulere. Og som rykter og desinformasjon ofte gjør, har disse bekymringene utviklet sitt eget liv – og hvilket bedre grobunn for urbane myter finnes det enn internett?

Kontroversen rundt søtningsmidler er mer aktuell i dag enn noen gang tidligere. Frem til nylig har vi sett ulike alternativer av søtningsmidler som et valg for for eksempel personer med diabetes, slik at de kan nyte sukkerfritt godteri, iskrem eller brus. Et annet populært valg har vært å kunne redusere kaloriinntaket ved å erstatte sukker med en minimal mengde søtningsmiddel. Det sistnevnte har ført til at søtningsmidler ofte assosieres med diett, kalorirestriksjon og vekttap.

I dag vet vi imidlertid at sukker, modifisert maisstivelse (High-Fructose Corn Syrup) og andre høy-konsentrerte kilder med mye fruktose er langt mer helseskadelige enn tidligere antatt. Vi har lenge kunnet se sammenhengen mellom sukker og overvekt, diabetes og metabolsk syndrom. Nå vet vi at det i hovedsak er fruktosen (fruktsukkeret) som skaper urinsyre, noe som igjen forårsaker alle disse problemene. Vi vet også at energiinntaket (kalorier inn vs. kalorier ut) er av sekundær betydning, og at sammensetningen av næringsinntaket, spesielt mengden sukker/fruktose, er den avgjørende faktoren. Det er med andre ord fullt mulig å utvikle disse sykdommene ut fra et dårlig kosthold uten nødvendigvis å ha et kalorioverskudd.

Siden nesten all brus, konfekt, bakverk, og til og med frokostblandinger, smaksatte meieriprodukter, ferdigretter og mye annet i dag inneholder sukker eller modifisert maisstivelse, er alternative søtningsmidler svært viktige. La oss derfor ta en nærmere titt på aspartam og hva forskningen faktisk sier.

Aspartam

Aspartam (E 951) er uten tvil det søtningsmiddelet med mest forskning bak seg. Aspartam er omtrent 200 ganger søtere enn sukker og er sammensatt av to vanlige aminosyrer, asparaginsyre og fenylalanin, sammen med en metylgruppe. Siden aspartam består av vanlige aminosyrer, er energiinnholdet omtrent 4 kcal per gram.

Nedbrytning av Aspartam og Metanol

Når aspartam brytes ned i kroppen, består omtrent 10 % av metanol, som er en naturlig forekommende forbindelse som finnes i mange matvarer, spesielt i hermetisert og fermentert mat, samt i fruktjuice. Metanol omdannes til formaldehyd, som igjen brytes ned til maursyre i kroppen. Selv om disse stoffene er giftige, er risikoen ved disse mikroskopiske mengdene sterkt overdrevet.

En boks med aspartamsøtet brus inneholder cirka 200 mg aspartam, som omdannes til cirka 20 mg metanol. Når vi ser på proteinpulver, inneholder en porsjon (30 g proteinpulver) mellom 8 til 15 mg aspartam, avhengig av pulver og smak. Dette gir ved nedbrytning mellom 0,8 og 1,5 mg metanol. Du må med andre ord drikke minst 13 proteinshakes for å komme opp i samme mengde som du får i deg fra en boks med aspartamsøtet brus.

Videre oksideres metanol raskt til maursyre i kroppen. Mengden metanol som trengs for å produsere toksiske mengder maursyre er 200 til 500 mg per kilogram kroppsvekt. For en person på 70 kg er dette med andre ord 14 000 til 25 000 mg metanol. Det er ekstremt mye og neppe noe man trenger å bekymre seg for, uansett om man er storforbruker av aspartamsøtede produkter eller fermenterte matvarer.

En studie viste ingen forskjell i blodkonsentrasjon ved et metanolinntak på 34 mg/kg kroppsvekt. Ved en overdose på 100-150 mg/kg var blodkonsentrasjonen aldri farlig høy og helt normal igjen innen 8 timer. Grenseverdiene for inntak av aspartam er satt til 40 mg/kg kroppsvekt (FAO/WHO) og 50 mg/kg (FDA). Dette er mellom 2800 mg og 3500 mg aspartam per døgn for en person på 70 kg, noe som av ren nysgjerrighet tilsvarer omkring 8 kg proteinpulver fra Body Science (per døgn).

Fenylalanin og PKU

Mennesker med den svært sjeldne sykdommen PKU bør unngå fenylalanin fordi kroppene deres ikke klarer å bryte ned denne aminosyren. Dette er grunnen til at produkter med aspartam må ha en advarsel om at de inneholder en kilde til fenylalanin. Produkter med aspartam er imidlertid deres minste bekymring. Cirka 45 % av aspartam består av fenylalanin, noe som betyr at en boks lettbrus inneholder omkring 90 mg fenylalanin, mens for eksempel 2,5 dl melk inneholder 400 mg og en normalstor banan 580 mg.

Ingen støtte for bekymringer

I 2007 ble det gjennomført en stor evaluering av alle publiserte studier om aspartam av flere forskningsinstitusjoner og universiteter. Deres konklusjon var at inntaket av aspartam, selv blant storforbrukere, lå langt under de matsikkerhetsanbefalte daglige inntaksgrensene på 40 og 50 mg per kilo kroppsvekt per dag. Videre fant de ingen som helst støtte for hypotesen om at aspartam kan påvirke nervesystemet, læringsevnen eller atferden hos mennesker. De fant heller ingen bevis for sammenheng mellom aspartam og kreft. Flere studier og vitenskapelige artikler helt tilbake til 1985 kom til samme konklusjon. Siden denne evalueringen ble utført, har flere nye studier vist at det ikke finnes noen sammenheng mellom aspartam og hjernekreft eller søtningsmidler og mage-, bukspyttkjertel- og livmorkreft.

De eneste legitime vitenskapelige påstandene om negative effekter kommer fra noen få studier utført på dyr, spesielt på rotter.

Aspartam og hodepine

Et annet spørsmål angående aspartam er dets sammenheng med hodepine og migrene hos en liten gruppe mennesker. Per dags dato finnes det svært lite direkte forskning om dette, og det dreier seg hovedsakelig om individuelle rapporter. En studie viste ingen sammenheng. Med tanke på at det finnes hundrevis av dokumenterte stoffer som kan forårsake hodepine eller migrene, er det ingen bevis for noen form for giftighet, men snarere en individuell intoleranse.

Tolkning og oppsummering av studier

Uansett hvilke typer studier man ser på, er det alltid viktig å tolke litteraturen som helhet og ikke en enkelt studie i seg selv. Resultatene fra en spesifikk studie eller et laboratorium kan være fullstendig feil. Når forskere verden over har produsert hundrevis av studier om en sak i flere tiår, vil folk som leter etter en enkelt liten detalj alltid ha mye å velge mellom. Derfor er det svært viktig med systematiske gjennomganger, og det er også nødvendig å forstå styrkene og svakhetene ved hver type studie. I dette tilfellet har studier på mennesker ikke funnet noen som helst bevis for kreftfare fra aspartam.

Det bør også nevnes at EFSA (European Food Safety Authority) jobber med enda en gjennomgang av over 600 studier om aspartam som en del av et større prosjekt som omfatter alle tilsetningsstoffer godkjent innen EU før januar 2009. Denne gjennomgangen skulle opprinnelig presenteres i september 2012, men har nå blitt utsatt til mai 2013. Noen internetprofiler har forsøkt å få det til å fremstå som om EFSA setter spørsmålstegn ved aspartam, men det er ikke tilfelle. Denne gjennomgangen gjelder som sagt ikke spesifikt aspartam, men alle tilsetningsstoffer godkjent før 2009.

Det siste utsagnet om aspartam fra EFSA er fra februar 2011, og det sier at «det finnes ikke noen vitenskapelige bevis hittil som gir grunn til å revurdere tidligere sikkerhetsanalyser av aspartam». Tidligere sikkerhetsanalyser av aspartam innen EU ble gjennomført i 1984, 1988, 1997 og 2002.

Stevia, en nygammel utfordrer

Stevia, en søramerikansk urt, er et relativt nytt søtningsmiddel på markedet, til tross for at det har blitt brukt i sin opprinnelige bladform i over 600 år. Forskjellen er selvsagt at Stevia som søtningsmiddel er et konsentrert ekstrakt (rebaudiosid A eller «reb-A»), og det er reb-A som først ble godkjent av det amerikanske mattilsynet i 2008 og i Europa i desember 2011. Stevia er 300 ganger søtere enn sukker.

I mage-tarmkanalen metaboliseres rebaudiosid A til steviosid. Deretter brytes steviosid ned til glukose og steviol. Steviol kan ikke brytes ned og passerer gjennom tarmkanalen uforstyrret.

I noen få rapporter har det blitt påvist at steviosid og steviol er svake mutagener. Men hoveddelen av disse studiene har vist fravær av skadelige effekter. Det er heller ikke funnet bevis for at komponentene i Stevia forårsaker kreft eller fosterskader.

Det har også vært rapportert allergiske reaksjoner mot Stevia. Dette gjelder hovedsakelig personer som er allergiske mot beslektede planter som ringblomster, krysantemum, prestekrager og burot. Steviosid har også blitt forbundet med mild intoleranse hos et fåtall mennesker, ofte i form av væskeansamling (ødem), nummenhet og svimmelhet.

Stevias ettersmak

En stor ulempe som mange rapporterer om er at Stevia gir en bitter ettersmak som minner sterkt om lakris. Noen eksperter hevder at styrken på denne ettersmaken har med kvaliteten på den Stevia som brukes. Uansett gjør denne ettersmaken at Stevia er vanskelig å bruke i smakstilsetning, spesielt i proteinpulver hvor søtheten lett tar over smaken og den bitre lakrissmaken blir ekstra tydelig.

Mange produkter med Stevia blandes derfor sammen med erytritol, lo han guo, sukralose eller andre søtningsmidler for å forbedre smaken. Samtidig rapporteres det at forskjellige produsenter av Stevia har store forskjeller i sødme og bitterhet, og at man må prøve seg fram.

Andre påstander om søtningsmidler

En annen vanlig kritikk som rettes mot søtningsmidler, handler om deres evne til å stimulere frigjøring av insulin og leptin, noe som stimulerer appetitten og øker suget etter karbohydrater. Dette har hovedsakelig vist seg å være sant i dyrestudier, og er grunnen til at noen dyreoppdrettere i blant annet USA og India tilsetter Neotam i dyrefôret for å få dyrene til å spise mer og raskere legge på seg. Neotam er en mer varmebestandig variant av aspartam.

En oppsummering av forskningslitteratur peker på at appetittstimuleringen hos mennesker er individuell, med en sterk sammenheng mellom en persons vanlige inntak av en smak og deres foretrukne intensitet for denne smaken. Med andre ord, liker du smaken av søtt, vil søtningsmidler gi samme sug som om du spiste eller drakk noe søtet med vanlig sukker.

Oppsummering

Stevia er i dag et interessant alternativ, og vi følger nøye med på forskningen og utviklingen rundt det. Med tanke på at det kun har vært godkjent siden 2008 (USA) og 2011 (Europa), er det fortsatt relativt lite forskning på Stevia i sin kommersielle konsentrerte form, rebaudiosid A.

En annen ulempe er den bitre ettersmaken som gjør det svært vanskelig å smakstilsette forskjellige produkter, særlig aminosyreprodukter og proteinpulver.

Basert på disse fakta, mattilsynets anbefalinger, og at aspartam har vært brukt lengst i næringsmiddelindustrien blant alle tilgjengelige søtningsmidler på markedet, mener vi at aspartam fortsatt er det beste og sikreste alternativet for søtning og smakstilsetning av næringsmidler.

Vi overvåker stadig nye studier og rapporter om søtningsmidler og eventuelle alternativer, og vil selvfølgelig holde deg som forbruker oppdatert så snart noe interessant skjer.

Vil du finne mer inspirasjon til kosthold og trening? Sjekk ut noen av våre artikler nedenfor:

Knebøy – Teknikk og tips

Hip Thrust – Teknikk og tips

Dumbbell row – Teknikk og tips